Tekst om helten
Bokpressen trykker, jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis jeg hadde stukket fingrene mine i pressen og dreid hjulet. Jeg ser over på papirkutteren på tvers av grafikkrommet i 3. etasje. Bladet ser skarpt ut. Når noen har glemt å tilbakestille kutteren lurer jeg på hva som hadde skjedd hvis noen holdt armen under den når den, helt av seg selv, faller ned og skjærer inn i legemet. Da skulle jeg ha løpt ut og hentet bandasje. Som jeg så inderlig ønsker å være helten i slike situasjoner. Jeg skulle bedt nærmeste student ringt ambulansen mens jeg legger press og bandasjerer den blødende armen.
Jeg tenker stadig på forferdelige tragedier som kunne skjedd, bare slik at jeg kunne vært helten. Når bybanen farer forbi, og meier ned en elsparkesyklist, da er jeg klar. Jeg skal få kontroll på skadestedet og rydde vei til ambulansen. Jeg skal pleie den skadede og de rundt meg skal takke meg for den innsatsen jeg gjør. Når den skadede elsparkesyklisten er kommet på bedringens vei, ringer hen meg og forteller om hvor heltemodig jeg var når jeg ryddet opp.
Jeg drømmer om å være et overmenneske, et som jeg ikke er. Den helligste og mest hyllede delen av manndommen, nemlig helten.